Det var lørdag, Ajpub i mayakalenderen, samme dag som seremonien i sjamanhuset skulle finne sted. På formiddagen gikk vi ned til sentrum. Lørdag var markedsdag i Todos Santos, og mange boder var satt opp rundt hovedtorget. Det var et yrende liv, mennesker i alle aldre var ute, og de hadde som vanlig sine håndvevde tradisjonelle klær på. Kvinnene i overdeler med sterke rødlilla farger med intrikate og geometriske mønstre, under hadde de omslagsskjørt i mørke blåsvarte toner. Mennene var ikledd rødhvite, stripete bukser og filthatter.

Utsalgene hadde grønnsaker i alle regnbuens farger, kurver med poteter, mais, bønner, avocado og store reddiker. Det var høner og kalkuner i bastkurver. Lokal kunst som vevde belter og tepper. Mange voksne samlet seg rundt store gryter for å spise, mens barna løp rundt. I bakgrunnen hørtes musikk, lyden av musikkinstrumentet marimba, en stor xylofon hvor ofte flere spiller sammen. Det var god stemning i gatene.

Viktor spurte om jeg ville være med å hilse på noen. Jeg nikket bekreftende. I folkemylderet fulgte jeg etter rett bak ham. Marimbatonene ble fjernere og svakere etter hvert som vi kom lengre vekk fra markedet. Vi gikk inn i en bakgate og deretter opp en trapp og kom opp på et tak. Der satt en gammel dame. Hun hadde sølvgrått langt hår som var samlet i en knute i nakken. Ansiktet hennes var rynkete, og hun hadde milde, brune øyne. Viktor fortalte at hun var en sjaman som leste pulsen på mennesker, og hvis jeg ville, kunne hun lese min. Klart jeg ville. Jeg satte meg ned ved siden av henne, hun fant pulsen min og begynte å snakke på språket mam. Viktor oversatte til engelsk.

Kvinnen fortalte at det var viktig for meg å be til kilden og å være takknemlig. Be når jeg kom til nye hellige steder og ruiner, også før seremonier. Mange vil oppsøke deg for healing, sa hun, gamle, unge og voksne. Jeg trengte ikke å bekymre meg. De kommer, og når de gjør det, er det viktig å formidle sannheten, fortsatte hun. Det var sentralt at jeg ikke var lenge borte fra huset mitt om gangen fordi mennesker trengte hjelp. Noen uker gikk fint, men helst ikke mer det. Hun kjente på pulsen min at jeg hadde healet mennesker i mange år, og hun likte at jeg var søt inni meg. Hun sa også at min tilstedeværelse var observert av sjamanene i Guatemala. Reisen i Guatemala kom til å gå veldig bra, både oppholdet og flyturen hjem. Jeg ville lære mye og like det veldig godt. Det hele var over på noen minutter og føltes mildt sagt eksotisk. Jeg ga henne quetzales og takket for all informasjonen. Man bestemmer selv hva man vil gi, ofte tar sjamanene imot gaver som mat, for arbeidet de utfører i samfunnet sitt. Jeg takket også Viktor for den fine opplevelsen.